Hvilken av bøkene mine skal du lese?
Skjønnlitteratur? Prosa? Yrkesmemoar?
Kom og finn en Marianne Mjaaland-bok som er riktig for deg!
Jeg har vært kirurg, anestesilege, og psykiater. Og jeg har vært psykiatrisk pasient.
Jeg skriver bøker jeg selv ville ha likt å lese som pasient.
Det er en utstrakt hånd til deg som føler deg maktesløs som pasient.
Det er også en utstrakt hånd til deg som jobber i helsevesenet, og prøver ditt absolutt beste hver dag i et system som du føler har tatt kvelertak på deg.
Å rokke ved psykiaternes tradisjonelle autoritet, sette spørsmålstegn ved bruken av tvang, diagnosesetting og bruken av medikamenter, samt stille seg kritisk til legemiddelindustrien krever mot. Hennes mot og valget om å være åpen om egen psykiske helse, gjør Marianne Mjaaland til en verdig vinner av Åpenhetsprisen 2020.
Så, hvilken bok blir det?
Bare litt spesiell? – en psykiaters dagbok (2020)
“Du er en Rolls-Royce, Marianne … med en liten tenningsfeil.”
Det sa min egen psykiater om meg, rett før jeg begynte å jobbe i psykiatrien selv.
Svake nerver og hodepine, sa mor, det er kvinnearven.
Barndommen, sa behandleren jeg oppsøkte da jeg var 19, forson deg. Skjevutvikling av karaktertrekk og uhensiktsmessig adferd, sa en psykolog jeg gikk til som 40-åring, skjerp deg!
Diagnose bipolar 2, hevdet psykiateren, medisiner resten av livet.
I jobben som overlege ved en psykiatrisk institusjon traff jeg folk som virkelig mister fotfestet i alvorlige sinnslidelser.
Kunne det samme skje med meg?
Jeg ble jo diagnostisert med bipolar lidelse?
Eller var det medisinene jeg går på som gjorde meg syk?
En memoar der psykiateren vender det diagnostiske blikket innover og gransker egne psykiske utfordringer.
Samtaler fra et ekteskap – en kjærlighetshistorie (2019)
Vinteren 1976: Medisinstudentene Maria og Konrad møter hverandre på en fest på Blindern. De er allerede gjensidig tiltrukket av hverandre, men vegrer seg. Konrad er, ifølge Maria, «en myteomspunnet person, dødskjekk, dødskul, med et rennesteinsrykte som i seg selv fikk meg til å rødme. Han var den alle jentene på kullet kikket på, i en liga langt over min».
Men så blir de gift – i førti år. Med fem barn. Og et rennesteinsrykte som fortsetter – på begges kant. De er utro, de elsker hverandre, forlater hverandre, og finner tilbake igjen.
De har hvert sitt språk, og skriver fra hver sin side av en historie de har sammen. De to parallelle historiene er flettet sammen slik livene deres har vært uløselig knyttet til hverandre i en uutalt pakt som også gir leseren innsyn i en nådeløs dynamikk.
«Denne boka burde ikke vært utgitt.» – anmelder i Dagbladet
Tvang og tvil. En innsideberetning fra norsk psykiatri (2017)
Denne ble omdiskutert og delvis fordømt i fagmiljøet.
Og den ble elsket av pasienter og brukere.
På et av de psykiatriske sykehusene i Oslo sa overlegen: “Denne boken leser vi ikke her”.
Med det siste lobotomiinngrepet i Norge i 1974 ble psykiatriens overgrepshistorie erklært avsluttet. Men fortsatt er rommene lukket. De moderne overgrepene er tilpasset vår tid. Vi ser dem ikke.
Lukkede rom skaper kulturer hvor utydelig diagnostikk, mangel på retningslinjer og maktmisbruk råder. Tilfeldigheter og den enkelte behandlers skjønn får fritt spillerom. Ubegrunnet tvang og skadelig medisinbruk ties ihjel. Myke overtramp skjules av psykoterapiens godhetsteppe. Usynlige valg sorterer verdige trengende fra de uverdige.
13.uke (2008)
Iblant må noe dø for at noe annet skal få leve.
Men hvor går grensene?
En seksten år gammel jente skal ta abort.
Svangerskapet har kommet for langt, godt over den lovlige 12-ukersgrensen.
Jenta ligger på operasjonsbordet, og da narkosen sløver bevisstheten, bryter jenta sammen.
Vera Wiehe, nyansatt lege på Kvinneklinikken, må ta en avgjørelse, og hun må gjøre det raskt.
Det er umulig å forestille seg konsekvensene som kommer.
Dette er en fortelling om abortstuens mange gråsoner; de alminnelige og samtidig rystende parenteser i utallige kvinneliv, og de etiske dilemmaene tåkelagt av historiske overgrep og moderne kvinnekamp.
Kandahar (2004)
Den norske Julie var i Afghanistan som liten – under landets gullalder av bistand.
På 80-tallet vender hun tilbake for å jobbe som krigslege.
Hva gjorde egentlig de norske helsearbeidere i krigens Afghanistan?
«Kandahar» beskriver hvordan lukkede miljøer lar seg korrumpere.
I Prosa (2014) ble den sammenlignet med Josephs Conners “Heart of Darkness”.
Unaturlig dødsfall meldes (2003)
En tidligere kirurgkollega skrev dette om boka i Legetidsskriftet:
“Jeg har forsøkt å se etter hva som foregår inne i hodet på et menneske som finner det nødvendig å skrive en bok som dette. Jeg har klart å se noen motiver. Ingen av dem er aktverdige.”
Vera Wiehe er en ung, ambisiøs lege. Hun kjemper for å få innpass i det etablerte mannsfellesskapet blant kirurgene på et norsk regionssykehus. Tempoet er stort og kravene høye. Innad er justisen beinhard, og ingen utenfra får innsyn. Så dør et ungt, friskt menneske etter et rutineinngrep. En av Veras ferske kolleger blir stående alene med skylden. Men er svaret så enkelt?
Prisen jeg betalte for å skrive
-
Ble spyttet etter av en kirurgkollega da jeg jobbet som helsejournalist
-
Skjelt ut for debutboka «Unaturlig dødsfall meldes» av annen kirurgkollega
-
Uglesett av psykiatrisk establishment for boka «Tvang og tvil»
-
«Tvang og tvil» ble ansett som en varsler-bok på sykehuset der jeg jobbet, som resulterte i interne represalier (personalsak).
Meld deg på nyhetsbrevet mitt!
Og få skjønnlitteratur og sakprosa med fengende fortellinger fra helsevesenets hemmelige avlukker.
Bli med på innsiden og grøss deg inn i fortellinger som du håper ikke er sanne. Men sanne er de – iallfall nesten. Bare krydret med litt jug og fantasi.
Hun har på en forbilledlig og konstruktiv måte bidratt til å løfte abortsaken ut av gamle spor [gjennom boken «13.uke»]. Mjaaland er både tøff og ydmyk, hun bekrefter kvinners opplevelser samtidig som hun provoserer.